Sitter her å tenker på hvordan livet var før medsa og innleggelsen.. Jeg var en helt annen person før det, og det savner jeg litt. Jeg savner også litt å være innlagt. Jeg angrer litt på at jeg dro på den akutt timen og fortalte alt. Jeg angrer på at jeg var så åpen og ærlig på dps’en etter den timen. Tenker ting hadde vært bedre nå om jeg aldri hadde gjort de tingene. 

Nå er jeg bare tom. Ingen følelser. Legger meg tidligere og tidligere. Jeg ser frem til å sove, teller ned timene. For jeg vil ikke være våken. Jeg legger meg og håper jeg ikke våkner. Våkner skuffet hver gang. 

For jeg vil ikke leve lenger. 
Livet er ikke noe for meg.